Høyer: Under verden

Ida Hergazi Høyer,
Under verden,
Tiden 2012,
Roman, 186 sider.











Denne fanget jeg opp en sterk anbefaling av et sted i fjor, skrev forfatternavn og tittel på en lapp og hadde glemt det hele inntil lappen dukket opp i en ryddeøkt nylig - så kom det da noe ut av det også, ja, ryddingen altså..

På biblioteket stod boken stram og strunk og ventet på meg i hyllen, den så ikke ut til å ha vært åpnet tidligere, men den bør absolutt bli åpnet mer; dette er en fengslende bok som du  ikke vil føle at du har lest før.

Jeg-fortelleren introduserer seg selv slik: 'Jeg holder til i Aurskog og Høland, den kommunen i Akershus med flest vann og størst jorder. Folk kommer hit for å fiske og spille golf. Eller de kommer ikke i det hele tatt. Jeg jobber i kommunens største klesbutikk. I alle fall virker det sånn. Landets minste Cubus.'

Hun får tak i et rottebefengt skur av et hus, men trives så godt at det er et problem å få besøk av gamle kjente som ikke vil forstå valgene hennes, Hun går etterhvert helt opp i naturen, hun møter monster/troll og en gjedde snapper en finger av henne, og det er slik det skal være!

Det passer henne bra, ja, svært godt, at det er få folk og mye skau, hun er nemlig trett av det urbane sosiale samværet og søker stillhet og ro, dvs hun vil vel 'prøve å finne seg sjæl, 'som så mange strever med i sen ungdomstid:
                                                       'La det være sagt: om det fantes noe sånt som en konsis form, én eneste konstituerende formel, ett eneste omriss som ikke lot seg skifte ut, da ville det ha vært det aller siste jeg hadde etterspurt. Om den finnes , formen, da ville jeg gjøre alt jeg kan for å overse den. For det er  tydelig, helt uomformelig klart, at alt som er tydelig ikke bare er dødelig kjedelig, men også fullstendig irrelevant. Da vil jeg heller være dette: min egen selvmotsigelse av bare uholdbare holdninger.'

Det hele beveger seg mot en grunnleggende sivilisasjonskritikk:
'Vi selger og kjøper. Vi dreper og eter. Vi drar hverandre opp i  manualer, og ned, den finnes, den samme fremtidsdrømmen. Og så holder vi husene rene. Og så skitner vi til. Herre min hatt som vi styrer på...

Gjengitt slik kan utvilsomt dette framstå som nok en traurig dystopi, men takket være en fantasifull og opplagt fortellerstemme, inkludert ikke så lite humor, er det en ganske artig (!) bok. Jeg så forleden at forfatteren også er ute med roman nr. 2, kalt Ut. Kanskje de har fått den inn på biblioteket neste gang jeg går dit.