tirsdag 18. september 2012

Rostain: Sønnen


Hva frykter en mest her i livet? Som forelder antakelig at et barn dør før en selv, det må være et ufattelig tap, og jeg har tenkt flere ganger at jeg vil miste alt som heter livsgnist om dette skjedde meg.

Her er så en selvbiografisk roman om nettopp en slik hendelse, skrevet av en franskmann, Michel Rostain, og utgitt på fransk i fjor.  Norsk utgave i år , oversatt av Gøril Eldøen. Rostain er musiker og operaregissør, men har også undervist i  filosofi og psykologi,  og debuterer her som skjønnlitterær forfatter.  Jeg tror det er en styrke for en slik fortelling at han sannsynligvis ikke har tenkt på at den skulle utgis da han begynte på den; men at det hele antakelig har startet som et terapeutisk virkemiddel,, men har så vokst til en tekst med allmenn interesse, og er helt riktig blitt utgitt, fordi den bringer oss nær de som opplever dette  forferdelige. Ja, det bringer oss faktisk ikke bare nær foreldrene, men også tett på den døde, ved at det er han som forteller historien. Dette kan gjerne føles noe kunstig i begynnelsen, men etter noen sider virker det helt på sin plass, der den døde ser tilbake på hva som skjedde da han brått ble syk og plutselig ikke var mulig å redde pga hjernehinnebetennelse.

Det viktigste med å bruke sønnens perspektiv, må nok være at faren på denne måten må leve seg inn i  hvordan sønnen opplevde situasjonen helt opp mot dødsøyeblikket, samtidig som det gir anledning til å føre en videre dialog, noe som blir utnyttet gjennom hele boken.

 'Pappa blir stadig fylt med anger når han tenker på de siste dagene mine. Bildet som hjemsøker han                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                   mest nå, er ikke kjøpesenteret, men da vi skiltes utenfor Operaen i Rennes. Det var iskaldt ute, han skulle ønske jeg hadde invitert ham opp til meg.'

Det smått geniale ved dette fortellergrepet er jo at farens egne tanker kan få komme like så godt fram som om han fortalte selv, siden det egentlig likevel er han som forteller. Det kommer forøvrig fram ved gravferdseremonien at sønnen var langt lykkeligere i sine siste  år enn foreldrene trodde, og det kan sikkert ha vært en viktig motivator for farens prosjekt; å skrive ned sønnens opplevelser. Det har sikkert vært en lang, smertefull og til tider umenneskelig påkjenning, noe som kan speiles i det faktum at det tok åtte år fra sønnen døde til denne boken kom ut. Og 'prosjektet' startet allerede med gravferdsseremonien, tenker jeg, der føreldrene nekter å la det gå unna i vanlig 'samlebåndsfart, men i stedet lager en dvelende, vakker seanse med mye musikk og ulike andre innspill.

Det er selvsagt en sår fortelling, men også en fortelling fytt med klokskap, varme og - til  og med - litt humor.
Jeg takker Pax forlag for eksemplaret jeg fikk i forbindelse med bokbloggtreffet i Oslo nå i helgen.


7 kommentarer:

  1. Jeg er nettop ferdig med denne, nydelig bok! Helt enig med deg i dine betraktninger om denne fine boken!

    SvarSlett
    Svar
    1. Artig. Vi har vel sett ved en del anledninger at vår litterære smak tangerer ganske mye. Var veldig kjekt å møte deg i levende live, kunne godt tenkt meg å snakke mer med deg, men det blir kanskje en annen anledning, du må gjerne ta kontakt om du er i B og har tid og kunne tenke deg en videre prat.

      Slett
  2. Jeg er også akkurat ferdig med boka, og sier det samme som dere: en utrolig fin bok, dette!

    Kjempehyggelig å treffe dere begge to på lørdag! ;-)

    SvarSlett
  3. Hei og takk for sist! Satt ved siden av deg på middagsbordet om kvelden.:) Jeg var også så heldig å få denne boken, og ser frem til å lese den. Fører også din blogg opp som mine blogger som jeg følger.:) Mvh Artemisia

    SvarSlett
  4. Hei Rose Marie og Anita! Ja,dere er begge av de jeg husker - med glede, må jo innrømme at hønsegården ble i største laget for en enkelt hane, men så måtte han jo tidlig stikke nebbet under vingen også da!

    SvarSlett
  5. Eg skjønner at eg har gått glipp av noko i helga.

    Eg får klump i halsen bare av å lese omtalen din nå, så eg trur ikkje eg skal lese denne boka heilt ennå. Men det høyrest ut som ei sterk bok eg skal lese etterkvart.

    SvarSlett
    Svar
    1. Men det du venter på er da så mye større Bjørg! Og nei, dette er ikke boken å ta med seg på sykehuset i din tilstand! Håper alt er bra med deg!!! Fortsatt lykke til!!!

      Slett